Da jeg begynte med mannsgrupper før koronaepidemien så jeg etter inspirasjonskilder.

Jeg husker at jeg søkte støtte hos veilederen min. Han sa at det er vel og bra med grupper for menn, men hans erfaring var at «jaggu er det godt når det kommer noen kvinner til og bidrar inn med en annen energi!»

Gruppa til Caspar Seip

Jeg holdt likevel fast ved at det er viktig for menn å møtes menn i mellom. 
Jeg har derfor søkt etter menn med erfaring fra dette. Jeg kan fortsatt huske første gang jeg traff en som hadde gått i mannsgruppe hos Caspar Seip. Vi tilbrakte flere timer sammen på en dugnad, husker jeg, hvor vi snakket om disse erfaringene. Siden leste jeg boka til Seip, «Kampen mot uroen», og noen år etterpå hørte jeg på podcasten han hadde sammen med Guro Tvedten, «Guro og Guru».

I forrige uke møtte jeg en terapeut som hadde gått i mannsgruppa til Seip i 20 år. Det var spennende! 


Denne terapeuten har invitert meg til å være med som gestaltterapeut i et behandlingsopplegg for folk med rusproblemer. Vi hadde et jobbmøte på kafé, og etterpå ble vi sittende å snakke om hvor viktig denne gruppa til Seip hadde vært for ham. Han fortalte at det var ikke noen tilfeldig gruppe, men en gruppe som bestod av folk som hadde gått i terapi hos Seip og som ble invitert inn når de var klare for det. Nå var dette blitt til en gruppe som var selvgående. De møtes fortsatt, uten Seip som har pensjonert seg fra gruppen.

Manne-atmosfære

Det å jobbe med seg selv ikke er så lett. Det må skapes en egen atmosfære for det – og denne atmosfæren er den motsatte av den som menn oftest møter andre menn med.

Skal ikke menn mest vise andre menn at vi får det til? Og om vi møter på vanskeligheter i livet, så venter vi med å snakke om det til vi har fått tak grep om det. For da kan vi snakke om det som noe vi har kompetanse på. I grunnen er ikke dette så dumt, heller, bare vi sørger for å omgås menn med erfaring: De som har vært ute en vinterdag før. Slike menn er nyttige for oss andre og de får ofte høy status.

Likevel. I denne atmosfæren er det noe vi ikke snakker om. Manneatmosfæren skaper ofte inntrykk av at menn får til ting. De kan, de vet, de gjør. Det er derfor lett som mann å bli sittende å tenke at alle andre får det til. Hvorfra kan jeg snakke om det som jeg ikke får til? Hvor kan jeg si at nå er noe vanskelig for meg?

Jeg husker at Seip i en av podcastene med Guro sa at om du samler en gruppe med menn, så vil de sitte der og skjule redselen sin. Det er ikke rart at de må snakke om det de mestrer i stedet. Seip hadde selv kjent denne redselen på kroppen.

Tause menn

På kafeen begynte vi å snakke om selve det å kunne snakke om det. Det er en myte at kvinner er mye bedre til å snakke om seg selv og følelseslivet sitt enn det menn er, sa samarbeidspartneren min. Grunnen til det er at ikke kommer an på selve snakkinga. Men på lyttinga. Er kvinner bedre til å lytte enn menn? Til å lytte til det som blir sagt og kjenne etter hva det gjør med en, før en svarer? Siden kvinner ikke kan dette noe bedre, men bare er bedre til å snakke, blir det mye det han valgte å kalle for «kakling», sa han.

Å kjenne etter gjør oss ofte tause. «Tause menn» er et begrep. Når vi kjenner etter, ender vi ofte opp et sted der ordene enten kommer til kort, eller der de blir risikable: Hvis vi sier høyt det vi kjenner på, hva kommer de andre til å tenke om oss? Hvis vi sier det høyt, er det dessuten som om vi røper at vi ikke er helt på høyden med problemet. Det er nesten utenkelig i mange sammenhenger, særlig på jobb, men også hjemme i familien. Vi avslører at vi er blitt satt ut av situasjonen.

Uro og ubehag

Caspar Seips geniale grep med dette er å kalle det vi kjenner på for uro. Vi liker ikke å være urolige, og vi flykter fra det. Hva som helst er bedre enn å gå og kjenne på uroen. Men om vi flykter fra uroen, så flykter vi også fra å bli kjent med det instrumentet vi har for å gjøre oss kjent med oss selv og hvordan livet påvirker oss.

Dette det viktigste mannen jeg snakket med hadde lært hos Seip: Å kjenne igjen uroen. «Hos meg setter den seg alltid her i brystet», fortalte han og viste med noen håndbevegelser i midten over brystkassen, nær hjertet, hvor han kjente det. «Når den setter seg i brystet, så avbryter jeg det jeg holder på med. For sjansen er stor for at det jeg da gjør, er å flykte fra noe. Det er stor sjanse for at jeg bare forsvinner inn i et gammelt mønster. Kan jeg være med dette ubehaget i stedet, tenker jeg da? Det har jeg lært hos Seip.» 

Vi snakket mer om denne evnen til å være med ubehag, og han fortalte at hos Seip øvde de på å rette oppmerksomheten mot uroen, plassere den fysisk i kroppen og si du er hjertelig velkommen. «For oss i denne gruppa har det vært moro, tøft, utfordrende, givende og meningsfylt å trene på å sitte sammen med uroen og rette
oppmerksomheten mot den gjennom samtaler med andre menn om det samme. Vi har rett og slett trent på å tørre ha det litt ræva, det vil si på å kjenne på livet slik det faktisk er.»

Etterpå snakket vi også om det å ankre seg. Jeg tenker at en nødvendig del av denne treningen handler om å finne et trygt sted å være med dette ubehaget fra. Vi kan ikke stå i denne kroppslige uroen med et urolig sinn. Det ga også mening for ham: «Vi trenger et anker,» og så viste han meg hvordan han forankret seg med å gni tommelfingrene mot pekefingrene sine.

Mine mannsgrupper

Jeg tenkte etterpå på mine mannsgrupper og hvordan vi jobber med dette der. For det gjør vi jo. Først gjør vi en kort meditasjon som gjør oss oppmerksomme på hva vi er opptatt med akkurat nå. Det er inngangen vår til uroen. Så snakker vi om det, og i løpet av samtalen sørger jeg for at vi flytter oss fra å snakke om det vi mestrer til det vi ikke har helt grepet på. Det er et poeng å komme dit. Det er først da praten blir til en utforskende dialog. Deretter leker vi litt, som jeg liker å kalle det. Vi utforsker denne utfordringen for oss med hele kroppen ute på gulvet ved å gå inn i en situasjon vi kjenner godt. Med uroen mildt til stede i brystet vårt er vi med den i denne situasjonen helt til noe endrer seg for oss. Kanskje vi må gjøre det flere ganger før det oppstår noe nytt, men det gjør det alltid når vi er ærlige med oss selv.

I denne prosessen får vi rett og slett tak i ressursene våre: vi har en evne til å møte og nyttiggjøre oss uroen vår. 

I mannfolkpraten-konseptet snakker vi sjelden om denne evnen vi alle har til å forankre oss. Vi nøyer oss med å oppdage den og kanskje gå hjem med litt mer tro på oss selv. Men denne evnen er noe jeg utforsker med alle klientene som går i individuell terapi hos meg.


I mannfolkpraten er det å skape en atmosfære og selv erfare disse tingene det viktigste. Jeg tenker på det som et grunnlagsarbeid. Dette er et sted for å gjøre noen nye erfaringer, og først og fremst å gjøre erfaringer med å lykkes i å ta uroen på alvor. Men jeg tenker også at mannfolk-praten skal gjøre deltakerne nysgjerrige på denne evnen vi alle har til å takle utfordringer – og som sagt er nært knyttet opp til å lære seg å lytte til seg selv.

—–

Jeg minner til slutt om at mannfolkprat-gruppa mi fortsatt tilbys annenhver onsdag i Bygdøy Alle 21. Neste gang er onsdag 29. oktober kl 19. Du kan lese mer om denne og melde deg på «varslingstjenesten» for gruppa på: ptnaalsund.com/manneprat.