Menn-i-mellom#5: Menn og behov


I forrige uke ble jeg intervjuet i Amta. Der sa jeg noe om menn og behov. «Menn agerer på behov,» stod det der, og mente med det at menn ofte forsøker å stilne behovene rundt seg. De er omsorgsfulle, uten at det egentlig blir lagt merke til. De kjører og henter og handler og hjelper og fikser og står på. Men det bør helst være noe praktisk å gjøre. Upraktiske behov er vanskelige. Og uklare behov fører til stress. Og egne behov forblir ofte litt uklare. Ikke sjelden er det mye annet som må gjøres før en kan gi seg tid til å lytte til dem. Derfor hadde det vært bedre for oss menn om det ikke fantes behov! 


Situasjoner og behov
Før jeg ble gestaltterapeut var jeg lite opptatt av behov. Utdannelsen gjorde plutselig behov til en av hovedsakene for å forstå seg på mennesker og situasjonene som oppstår. Situasjoner organiseres utfra behov, lærte jeg. Og for å forstå seg på situasjoner, må en forstå seg på behov.

Handicappede menn
Det er lett å tenke at mange av oss menn er litt handicappet på dette feltet. I alle fall hvis det stemmer, slik jeg påstår, at menn i grunnen har et vanskelig forhold til behov. Kanskje går det an å si at mange jenter lærer seg sosialt sampill nettopp ved å være oppmerksom på behov. Mødre har i alle fall ofte rollen som den som tenker på alles behov i familien.


Hva vi lærer oss om behovene våre
For gutter derimot er behov ytterst problematisk: Kjønnsrollemønsteret vårt tilsier at vi skal hevde oss, og i samspillet med andre gutter blir det derfor ofte til at underordner oss. Alternativet er å slåss hele tiden, eller å være ensom. Slik lærer vi en del vaner: Om vi foretrekker å trekke oss unna, lærer vi at behovene våre ikke lar seg omsette i samspill med andre. Om vi underordner oss, lærer vi å undertrykke egne behov. Og om vi ofte leder an gjengen, så er det slett ikke sikkert at vi følger behovene våre da heller. For da oppstår det et nytt behov: Nemlig å beholde ledertrøya.

Det er ikke umulig at de fleste av oss blir ganske analfabetiske når det gjelder behov. Og skulle vi få oss en samboer eller kone, er det lett å overlate til dama å forvalte behovene i familien, ikke minst fordi det også gjør oss til en av mottakerne av omsorgen hennes.

Å forstå behov
Jeg tenkte jeg skulle dele hvordan jeg selv har jobbet med å forstå meg på egne og andres behov.  Det var noe av det jeg jobbet mest med i egen-terapien min.

Andres behov
For det første, så er det slik at jeg merker andres behov. Det tror jeg andre menn også gjør. Om jeg ikke alltid klarer å gjette hva dette behovet er, så merker jeg som regel alltid at det er et behov der. Som regel gidder jeg ikke å forholde meg til dette behovet hos andre. Hvis det blir tydelig at noen har skikkelig behov for noe, så holder jeg meg som regel langt unna! Jeg må ha et ganske nært forhold til vedkommede, fra før, for at jeg skal ha tillit til at det hjelper at jeg gjør noe for dem. 

Jeg synes i grunnen at det er ganske slitsomt å merke disse behovene, og ikke kunne gjøre noe med dem! 

Hva har endret seg her – etter at jeg ble gestaltterapeut? Aller mest det at jeg har forstått bedre hva som kan være til hjelp for andre folk. Jeg føler meg ikke så hjelpesløs, lenger. Jeg har forstått at jeg bare kan hjelpe andre dersom jeg jobber med relasjonen til vedkommende. Hvis jeg blir oppmerksom på behovet hos noen, så lar jeg dette gå i bakgrunnen og tenker heller på hvordan vi kan bli bedre kjent, hvordan vi kan bli trygge på hverandre osv. Jeg tenker ikke at jeg skal oppfylle behovene til folk, men heller at disse behovene gjør det lettere å gå inn i situasjoner og bli kjent med noen. Slik blir jeg ikke stresset av andres behov lenger. Og jeg stikker heller ikke unna. Som lærer ble denne måten å takle behov på nyttig i mange situasjoner.

Egne behov
For det andre, så er det slik at jeg sjøl ikke har noen behov. Det husker jeg i alle fall at jeg sa til terapeuten min. Det var ganske selv-avslørende å si det. Herregud! tenkte jeg etterpå. Hvordan er dette mulig? Og hvordan kan dette henge sammen med det vi har lært som gestaltterapeuter: at behov organiserer situasjonene? Hva sier dette om meg? Akk! Om jeg trengte en god grunn for å gå i terapi, så var dette tilstrekkelig.

Har noe endret seg her? Jeg vet i grunnen ikke. Jeg har blitt klar over et par ting: For det første at behovene mine kommer til uttrykk enten jeg vil det eller ikke. De kommer til uttrykk i kroppen min. Kroppen min vil i grunnen mye. Og jeg har heldigvis et godt forhold til den. Så jeg har rett og slett begynt å lytte mer til den og tenke at den ofte vet best. Jeg tenker det var dette jeg gjorde som barn også: Kroppen min var et vilt eventyr! Alltid på farten, høyt & lavt. For meg var det befriende at gestaltterapien sa at vi ikke har en kropp, men at vi er en kropp. Så jeg forsøker å gi rom til den også, også for at behovene mine skal bli tydeligere for meg selv. Et slikt rom har jeg blant annet funnet ut at kan bli skapt av yoga og andre teknikker for økt kroppsbevissthet – «Fem rytmer», f.eks. Det er ikke et rom der jeg møter veldig mange andre menn, dessverre. Men mange, trivelige kvinner, som av eller annen grunn har skjønt at det er noe å hente her.

Det andre jeg er blitt oppmerksom på er at jeg er nokså nerdete. Det ble jeg plutselig klar over – jeg tror jeg lenge gikk rundt og prøvde å fremstå som normal og «hyggelig». Jeg er jo nokså sær. Men det er lettere å være sær og sosial, tror jeg, enn å prøve å fremstå som «normal» og være sosial. For hvis behovene organiserer situasjonene, så fratok jeg meg ganske mye påvirkningskraft hver gang jeg gjorde meg «normal» og «høflig» når jeg i stedet kunne være ivrig og sær og utforskende og tett på andre gjennom det jeg selv var mest interessert i. I grunnen har mitt klareste behov alltid vært å ha gode samtaler med folk. Når jeg gjorde meg «normal», endte det i stedet med at jeg kjedet meg og gjorde andre folk usikker på om jeg likte dem…

Egoistiske behov
Det tredje jeg tenkte jeg skulle nevne her var kampen min med egoisme. Jeg ble klar over at jeg hadde et problem med egoisme. Og det hadde også med behov å gjøre. Jeg tror jeg tenkte at den som tydelig markerer egne behov, er egoist!  Når jeg blir utmanøvrert og må underordne meg andre, har jeg lett for å gi dem merkelappen «egoister». Og når det gjelder meg selv, så er det  utenkelig for meg at jeg kan bli å tatt for å være en egoist!

Så det har jeg jobbet med. Jeg forsøker å vekke min egen egoist. Hva er det jeg vil? Og kan jeg våge å foreslå det for andre? Og drite i om de får en hyggelig opplevelse – og i stedet tenke at de kan ta ansvar for seg sjøl? Ja, kanskje de til og med blir med, ikke fordi selve idéen er så god, men fordi de liker å være sammen med meg? Jeg blir jo ofte med på ting fordi jeg liker å være sammen med den som ber med meg…

For det strevde jeg også med, dette ansvaret jeg la på meg for at andre skulle ha fine opplevelser. Jeg ble for ofte en tilrettelegger. Jeg tenkte at det var dette som måtte til for at andre skulle bli med på mine «greier». Det var i grunnen ganske slitsomt, tenker jeg i dag. Eller – jeg gjorde ting i stedet alene – ofte uten å sjekke om noen kanskje ville være sammen med meg.

Oppsummering
Ja, jeg må innrømme at jeg ikke er landet helt i mitt «nye» meg. Behov er fortsatt uklare i blant, og det er ofte at jeg oppdager dem litt sent, og strever med å gjøre dem gjeldende. Men det går i alle fall bedre. Jeg tenker at dette tross alt ikke er ment å være enkelt!

Så for å avslutte denne teksten: Hva tenker jeg om behov – og mannfolk i dag? Jeg tenker at det å bli klar over sitt eget forhold til behov og til det å bli mer bevisst egne behov, kan være viktig for mange. De fleste av oss sliter med vaner vi fikk av måten vi måtte takle behov på som gutter. Vi menn blir tydeligere om vi gjør behovene våre tydeligere. Jeg tror også at behov kan lede oss ut av konformiteten. Livet går på en måte greit uten behov, også. Men jeg tror at mange lever litt gråe liv fordi de ikke tar tak i dette. Og sist, hvis en tenker som gestaltterapeuter, at behov ikke er bare er behov, men veivisere inn i situasjoner – så får vi bedre kontakt med menneskene rundt oss. Vi trenger ikke å fikse alt, det er helt greit å bare være i situasjonen sammen. Kanskje oppstår det noe fint og nært. 

Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn (og andre) som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.

Menn-i-mellom#4: Skam, følelser og Russland

Gråt
I dag måtte jeg gi meg tid til å hulke-gråte litt. Jeg blir stadig bedre til å gråte, selv om jeg fortsatt tar meg i å ville stenge ned og holde igjen.

Jeg får lett tårer i øynene og har lenge godtatt det. I alle fall etter at jeg ble 45! Jeg sier til meg selv at nå skjer det noe viktig. Nå er det noe som skjer rundt meg som jeg må åpne meg helt for. 

Jeg har blitt glad i disse tårene, for det gir meg håp om at jeg kan være en bro. Det kan føles som om det er det som skjer, når jeg får tårer i øynene sammen med en annen. 

Jeg husker en ungdomsskoleelev som ikke klarte å sette et eneste ord på hvordan hun hadde det. Alt hun klarte var å være sammen med meg og høre på meg. Jeg forsøkte å tune meg inn på henne. Jeg forsøkte å finne ord som kunne nå henne. Jeg forsøkte å beskrive hvordan livet kunne oppleves. Hva jeg hadde sett skjedde på skolen, og hva jeg hadde tenkt og følt. Hver gang ordene traff, forandret atmosfæren i rommet seg. Etter hvert begynte tårene mine å komme, og jeg lot dem bare komme. De var viktigere enn ordene mine. Og da de kom, føltes det som om vi ikke bare snakket sammen, men som om vi møttes et sted. Omtrent som på en bro. Fra hver vår side av verden.

Skam trenger tårer
Tårer sier: Jeg er her for deg. De kommuniserer at dette ikke er noe jeg bare sier, for se hva du gjør med meg – jeg bryr meg om deg. Jeg bruker ikke øynene mine lenger for å se på deg (og dømme deg, som det er lett å tenke når en lærer snakker med deg), men åpner meg helt for deg.

Skam trenger tårer, ikke bare hos den som skammer seg, men kanskje enda mer hos den som tar i mot den som skammer seg. Den som kommer seg, er redd for andres øyne. Tårene vår gir øyene våre får en annen funksjon. De ser ikke lenger, de vurderer ikke og dømmer ikke lenger. De omfavner: Jeg bryr meg om deg. Jeg liker å si at vi ikke har øyne for å se, men for å gråte. Den som skammer seg, skammer seg ikke lenger når han blir møtt med tårer i øynene. 


Følelser
Når jeg har undervist om følelser har jeg vært opptatt av å få folk til å skjønne at følelser er et apparat vi har for å fortelle oss hvordan vi har det, akkurat nå, i denne situasjonen du er i. Det er ikke så rart at vi ikke vil vise følelsene våre alltid, for det kan føles som om det står mye på spill. Det å vise følelser kan ikke minst være skrekkelig skamfullt. Ikke bare tiltrekker det seg oppmerksomhet, men det er også vårt tydeligste tegn til omgivelsene om at vi trenger noe.

Sinne
På skolen er det lett å legge merke til hvordan noen elever blir sinte og andre elever i stedet for å gi dem dette «noe», synes det er gøy at de blir sinte, og derfor erter dem for det, slik at den sinte eleven bare blir enda sintere. For den stakkars eleven er det ofte ikke noe annet å gjøre enn å lære seg å holde sinnet inne, for de vil aldri få det de trenger av disse omgivelsene. Det eneste de ellers oppnår, er at de blir den eleven alle er redde for, fordi de slår. Kanskje må til og med foreldrene deres få vite det, enda en gang! Jeg liker sinte elever. De er på en måte enkle å ha med å gjøre, for det er så tydelig at de trenger en som bryr seg om hvordan de har det. Da er det vanskeligere med dem som har lært seg å stenge av følelsene.

Å lære seg følelser
I det siste har jeg tenkt at jeg har unngått å snakke om noe viktig når det gjelder følelser. En ting er at det er viktig å tillate seg følelser fordi det gir deg informasjon om deg selv.

En annen ting, som jeg bare snakker med voksne om, er at alle må lære seg, helst av foreldrene sine, å skille mellom følelser og sette navn på dem. «Jeg ser at du er lei deg.» «Jeg ser at du er sint.» For følelser oppleves ikke først og fremst som fornuftig informasjon, men som noe som overmanner oss og eksponerer oss og gjør oss sårbare og nakne.

Det tredje kroppen vår må lære seg, er at det er trygt å vise følelser. At når du gjør det, så blir du lyttet til og tatt vare på. I en ideell verden, i alle fall… der følelser har mer status enn de har i den vi lever i. For dessverre, vi kan ikke bestemme oss for at det er trygt å vise følelser. Vi er helt overgitt omgivelsene på det området.  

Ja, for det kan jeg jo merke: Nå som jeg skriver dette, at det bare å skrive om følelser er litt skamfullt. Og at jeg blir opptatt av hvordan det blir tatt i mot. At det er litt rart, og kanskje unødvendig. Hadde ikke alt vært mye enklere om vi slapp å bry oss om følelser?

Gutten i oss
Jeg skriver også mye om skole i denne bloggen, og ikke om voksenverdenen. Jeg tror jeg gjør det fordi det er i oppveksten vi har lært oss vår måte å håndtere skam og følelser på. I enhver mann bor det også en gutt.

Det fineste ved følelser
Det jeg har unngått å snakke om er det fjerde momentet ved følelser. Det er det fineste og overskridende ved følelser: Noen få ganger opplever jeg at det ikke bare er trygt å gi uttrykk for følelsene mine, men at omgivelsene mine også kommer meg i møte i form av følelser. At ditt utrykk for følelse får svar i mitt forsøk på å uttrykke min følelse som får svar i ditt forsøk på uttrykke din følelse osv. Og hele tiden føles det trygt!

Når vi ser bort fra denne siden ved følelser, snakker vi om følelser som om det gjelder å bli forstått. Men når vi opplever dette oppleves det som noe enda viktigere. Det er som en omfavnelse inni en omfavnelse inni en omfavnelse. Det er en merkelig tilstand å være i, i alle fall for en mann i vår kultur.

Far & datter
Ja, dette var en lang innledning før jeg kan fortelle om hva som gjorde meg så hulkete i dag. Det var i grunnen tre inntrykk som kom tett i tett. Først leste i The Guardian om en russisk far som nå har blitt satt i fengsel fordi datteren hans ble tatt i å tegne anti-krig og pro-ukrainske tegninger på skolen. Myndighetene har tatt datteren fra familien, og akkurat nå vet ingen hvor hun er. Artikkelen slutter slik:

«The Kremlin spokesperson, Dmitry Peskov, on Wednesday defended the sentencing of Moskalyov, describing the father’s parenting as “deplorable”. But in a letter published on social media Maria called her father “the bravest person in the world”.“I love you very much and know that you are not guilty of anything,” the letter read. “Everything will be OK and we will be together. You are my hero,” it added.»

Barn i kjellere
I samme avis leste jeg også om barn ved krigsfronten i Ukraina som har oppholdt seg i kjellere hele vinteren og ikke sett dagslys siden september. Foreldrene deres har vært paralyserte – redde og usikre, ute av stand til å gi barna sine håp. Jeg klarte knapt å se for meg disse barna.

Navalnyj og russerne
Det som utløste hulkingen var jeg så ferdig den Oscar-vinnende dokumentaren Navalny.

De siste ti minuttene viser hvilket symbol den nå fengslede Navalnyj er for russerne. Først ser vi mengden av mennesker som møter opp for å ta i mot ham på flyplassen. Han er på vei hjem fra rekonvalesensen i Tyskland etter at han ble forgiftet av myndighetene i Russland. Han vet at han vender hjem til mer forfølgelse. Han sier at han ikke er redd og ber også støttespillerne sine i Russland om ikke å være redde. På flyplassen bærer politiet bort den ene tilhengeren etter den andre. Flyet lander aldri på denne flyplassen, men blir dirigert bort til en annen, der Navalnyj blir møtt av politi og ført bort.

Så får vi se mange tusen mennesker protestere i gatene med rop om at Navalnyj må frigis. Helt til slutt i filmen holder Navalnyj en appell, som han spilte inn før han dro tilbake til Russland. Der sier han: «Om jeg dør av behandlingen jeg får av myndighetene, så ber jeg dere om ikke å gi opp. Om de dreper meg, er det et tegn på hvor sterke vi er. Vi må ikke glemme styrken vår. Den eneste måten ondskapen kan lykkes på, er om gode mennesker ikke handler. Så gjør ikke ikke noe!»

Vår verden
Det er selvsagt forferdelig det Putins styrker gjør i Ukraina. Det er også forferdelig det Putin gjør i Russland. Det ligner på terroren Hitler satte i gang i Tyskland etter at han kom til makten i 1933. De som kan, flykter derfra. De som blir igjen, terroriseres. Godhet blir uryddet. Frykt og elendighet råder. 

Dette lever vi med. Jeg tror at hulkinga mi i dag, skyldtes at jeg endelig var i stand til å ta det innover meg. I over et år har jeg holdt pusten. Jeg har fulgt med, men holdt det på avstand. Jeg innså plutselig i dag at verdenssituasjonen får meg til å hulke.

Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn (og andre) som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.

Menn-i-mellom#3: Skam


Å måtte være mann
Forrige uke skrev jeg om ‘maskulin’ kraft. Da jeg skulle skrive det, merket jeg at jeg tråkket over en grense. Jeg stod litt ved denne grensa og tenkte meg om. Hvorfor var det viktig for meg å markere denne kraften som ‘maskulin’? Og måtte jeg veie det opp med å definere en ‘feminin’ kraft? Jeg håpet i stedet på at alle som leste det, kunne kjenne seg igjen i at de hadde en ‘maskulin’ kraft. 

Målet mitt med denne bloggen er å skrive om hvordan det er å måtte være mann. Innenfor gestaltterapien er det en øvelse å se nøye på slike modalverb: må – kan – vil. Vi kan si dem høyt: Jeg må være mann. Jeg kan være mann. Jeg vil være mann. Og kjenne etter hva som skjer i oss, akkurat da. 

For min egen del kjenner jeg hvor tung jeg blir av å tenke at jeg må være mann. Det er som om jeg skal leve opp til andres forventninger. 

Og jeg blir lett av å tenke at jeg kan være mann. Da ser jeg for meg at jeg kan så mye annet også. Til og med at jeg ikke trenger å være mann. I starten av uka hørte jeg på en podcast der kollegaen min, Leolinda Haugland, i en samtale med Anne Øfsti, fortalte om hvordan hen som ikke-binær nå ikke lenger følte ubehaget ved å måtte sammenligne seg med kvinnene hun treffer. Det høres befriende ut.


Og jeg blir inspirert av å tenke at jeg vil være mann. Det får meg til å tenke at det finnes kreative måter å være mann på, og at akkurat min måte å improvisere fram mannsrollen på, er bra nok. 

I dag har jeg lyst til å skrive litt kreativt om ‘maskulin’ skam! For jeg tror det bor mye fint i skam, og mye fælt! Som med så mye annet handler det om hvordan vi tar det. Og om hvordan vi gir rom for det, hos oss selv og hos andre. 

4 fluktveier fra skammen
Vi kan nemlig ikke flykte fra skammen. Skam påvirker oss alle! Eller det er jo det som er det typiske med skam: Det er mulig å flykte fra den! Den jeg vet av som har jobbet mest med skam er psykologen Donald Nathanson og han har utviklet noe han kaller skam-kompasset, som viser de 4 retningene vi flykter fra skammen: 

Vi kan trekke oss unna, inn i oss selv, eller bak en dør, og slik slipper vi unna ikke bare alle de potensielle blikkene fra de andre, men også fra samspillet med andre. 

Hvis en ikke er komfortabel med å være alene, søker vi heller mot andre, men sørger for å gjøre oss mindre: vi skryter av dem og snakker oss selv ned – «ikke gå fra meg, jeg kan gjøre alt for deg!» og søker slik etter beskyttelse.

Vi kan også unngå søkelyset på at «jeg er feil» ved å holde fast ved noe annet, så vi slipper å kjenne på følelsen. Noen velger rusen, for alkohol drukner følelsen og kokain f.eks. gjør oss usårlige for den. Andre mer naturlige varianter av å se en annen vei og kjenne på usårlighet er å trene hardt, jobbe hardt, eller fokusere på kropp og utseende og bli perfekt. 

Den fjerde måten vi unngår søkelyset på, er ved å vende det mot noen andre. Vi hevder oss over andre, snakker dem ned, irriterer dem, terger dem, mobber og er ekle. Når de får det verre enn oss, får vi det bedre! 

Ubehagelig skam
Hos Nathanson er skammen det motsatte av det jeg beskrev i forrige innlegg som den maskuline kraften: evnen til å mestre noe. Skam er å bli klar over at du akkurat nå mislykkes i noe, og redselen for at andre også oppdager det. Skammen er som en lyskaster som vender seg mot oss! Ikke rart at vi flykter. 


Det er altså ikke nødvendigvis skammen som er fæl, men flukten vår fra den: Isolasjon, mindreverdsfølelse, alkoholisme, kroppsfokus, prestasjonsjag, psykisk vold og mobbing!

Problemet med skam er at den er så ubehagelig, og dermed gjør vi den flyktig. 

Nathanson sier at alternativet til å flykte er å se etter hva det er jeg gjør feil og forsøke å endre meg. Det høres ikke enkelt ut! Og som Nathanson sier: Vi gjør ikke det særlig ofte, fordi det gjør vondt! Sjøl tenker jeg at dette krever mye modenhet, og hva gjør vi med all den skammen som treffer oss lenge før vi er modne? Og som bare gir oss mye trening i å flykte fra den?

Sett på den måten er skam forferdelig. Skam går i arv. Flukten fra skam går sannsynligvis også i arv. Det kan virke som en ubrytelig sirkel.

Det er ingen tvil om at det å bruke skamming som metode, f.eks. i oppdragelse og opplæring, ikke lenger kan forsvares. Det eneste man oppnår med det, er å trene barn i å flykte fra seg selv og samspillet med omgivelsene sine. 

Du kan ikke flykte fra skammen, bare fra livet
I gestaltterapien finnes det tilnærminger til skam som er mer positive. Vår definisjon av skam er følelsen av å miste kontakten med seg selv og omgivelsene.

Når du har denne følelsen, er du helt alene i verden; du klarer ikke å ta vare på deg selv; du føler deg feil; og du er reaktiv. Du er som lammet. For å komme i bevegelse må du gå i en av de fire retningene Nathanson har tegnet opp: Isolasjon, beskyttelse, prestasjon eller negativ aggresjon.

Men du kan også gjøre noe annet, nemlig å snakke. Du kan snakke med deg selv, og du kan snakke med andre. For skammen gjør også fire andre retninger tydelig for oss: 1) vi må leve med oss selv; 2) vi trenger å være med andre; 3) Vi trenger bekreftelser; og 4) Vi trenger glede, det vil si opplevelser med andre der vi føler aktivt samspill og at vi blir forstått. 

Av og til kan dette være helt forferdelig å tenke på. At vi er nødt til å leve med oss selv, er jo vanskelig nok i seg selv, men at vi også må leve med andre, og ikke minst innrømme at vi trenger så mye fra hverandre – det er ikke til å holde ut! 

Så når vi flykter, flykter vi ikke egentlig fra skammen, men fra livet. Og om vi har vært uheldige og måttet flykte fra skammen hele livet, så er det dessverre et miserabelt liv som trer fram for oss. Det er ikke rart at søkelyset på oss selv er ubehagelig.  

Mannsrollen synes dessverre som skapt for flukt: Jeg står godt alene! Jeg trenger ingen andre! Jeg er sterk og gjør mitt beste! Jeg lar ikke hat og negativitet styre meg! 

Heldig er den, som bryter sirkelen.

Intimitet 
Kan vi fortelle om skammen og flukten fra skammen? Hvis vi kan veve disse sammenhengene sammen, enten når vi står midt i dem, eller mer sannsynlig litt senere, eller kanskje noen år senere, eller i alle fall før vi dør, så hjelper det oss å innse hva som er viktig – men også forferdelig vanskelig – for oss. 

Intimitet, kaller gestaltterapien dette: å veve sammen vår egen indre samtale med oss selv i samtalen med en annen. Den indre samtalen er avhengig av skammen for å komme i gang, og den er avhengig av et annet menneske for å utvikle seg til noe du kan støtte deg til. Det er skummelt å åpne opp for intimitet, for det er jo det samme som å rette søkelyset på oss selv. Skammen truer, og fluktmulighetene åpner seg i alle fire retninger! 

Merkelig nok går det ofte bra hvis du bare våger deg utpå: Det finnes ingen mennesker som ikke trenger mennesker. Det finnes ingen som er helt usårlig. Og jeg tror heller ikke at det finnes noen som ikke har måttet flykte. Det finnes bare folk som har vært mer eller mindre heldige med flukten sin.

Kanskje en av dere som leser dette, stopper opp akkurat nå og tenker: Hvem kan jeg snakke med om hvordan jeg flykter fra kontakten med andre? Ja, hvem er du klar for å bli litt mer intim med? Er du heldig, har du venn som kan bli en enda bedre venn.

Eller kanskje du er en forelder eller en lærer eller en som bare er glad i en som du tenker på flykter fra skammen sin. Kan du kanskje være en som lytter? Men det er ikke lett: Først må dere nok snakke om og godta flukten. Så gjelder det å forstå flukten og nødvendigheten av den. Og til slutt kan det kanskje være mulig å snakke om skammen over å være menneskelig og stadig flykte selv om en har behov for andre i livet sitt. Og akkurat da vil nok dette behovet oppleves som oppfylt og tåle søkelyset.

Veien ut av skammen er inn i skammen, men via omveien om flukten fra skammen.

Om du ble nysgjerrig på Donald Nathanson, kan du lese et kort intervju med ham her.


Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn (og andre) som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.

Menn-i-mellom #2: Maskulinitet

Hele kvinnedagen i går brukte jeg på å forsøke å skrive noe om maskulinitet. Det var kanskje bra at jeg ikke lyktes med det. For er det en dag kvinner ikke skal behøve å bry seg om mannens perspektiv, så er det den dagen! For meg handler kvinnedagen om å se verden med kvinnens perspektiv. Her hjemme spøkte vi med at det er kvinnedag en dag i året, mens det er manndag hver uke. Kanskje er det til og med manndag hele året?

Det er ikke lett å se verden med kvinnens perspektiv. Det er ikke bare å ta på seg et par nye briller. Det krever, tror jeg, ikke bare et nytt språk, men også et nytt forhold til hva vi bruker språket til.

Kvinnefellesskap
Som lærer har jeg sett hvor forskjellig jenter og gutter synes å lære. Gutter har sjelden noe særlig utbytte av å samarbeide med andre. Og det burde nesten være forbudt å utsette jenter for å måtte jobbe med (noen) gutter. Jeg har sett så mange frustrerte jenter i slike situasjoner. For jenter har som regel enorm nytte av å samarbeide – med en annen jente. Noe av det jeg minnes med størst glede fra tiden som ungdomsskolelærer var å se hvordan noen jenter som fikk lov til å velge sine egne samarbeidspartnere, i løpet av kort tid utviklet seg til ivrige, motiverte og krevende elever. Og med krevende mener jeg at de plutselig begynte å kreve å bli tatt på alvor. Jeg husker spesielt en jente som jeg ba om å spørre lærere etter hver innlevering: «Hva kunne jeg gjort bedre?» Det var ikke lett å holde henne nede etter det. Plutselig var hun en kraft å regne med: Jeg skal fram og jeg skal ha støtte fra deg! Og bak henne stod tre-fire venninner og passet på at hun fikk ordentlige svar.

Som Aretha Franklin synger: «Sisters are doing it for themselves!» Jeg leste nettopp også om hvor viktig slike kvinnefellesskaper var i organisasjonslivet i Norge på 70-tallet. Skulle kvinner fram, kunne de ikke støtte seg på menn. De måtte bli hverandres støttespillere.

Hva gjør vi med gutta?
Og omvendt: Hva gjør vi med gutta? Jeg har ikke mange minner om gutter som klarte å støtte hverandre faglig. Men jeg husker mange flinke, selvstendige gutter med gode evner til å tenke utenfor boksen. Og fra tida på barneskole husker jeg hodepinen rundt det å plassere gutta i klasserommet: Hvem kan de sitte sammen med? Det beste for gutta var om de satt alene, det beste for jentene at de fikk noen å snakke med! Det er helt sjukt hvor mye tid jeg brukte på å tegne klassekart og prøve ut forskjellige kombinasjoner.

At skolen er blitt en god arena for jenter, er det ikke tvil om. Men for mange gutter er det tydeligvis veien til utenforskap? «Gutter må skjerpe seg!», «Menn som faller utenfor», «Unge menn og utenforskap», «Gutter, skole og utenforskap», «Gutter, rus og utenforskap» er overskrifter jeg finner på nettet fra konferanser og lederartikler.

Hva er maskulinitet?
Kan begrepet maskulinitet belyse dette fenomenet?

Noe av det jeg liker godt med gestaltterapi er måten vi utforsker begreper på. Begreper opptrer ofte i motsetningspar: god og ond, kald og varm, feminin og maskulin? Men det er ikke sikkert at maskulin er det motsatte av feminin. I gestaltterapi er vi ikke opptatt av den «offisielle» betydningen av ord, men av hvordan ord kan romme erfaringer og måter å orientere seg i livet på.

Når jeg tenker over ordet ‘maskulin’ forsvinner ‘feminin’ i bakgrunnen, og det som trer fram er ganske snart et spørsmål. Maskulin er et adjektiv. Og som mange adjektiv angår det oss alle. God, ond, smart, omtenksom, rask, søt. Vi sjekker lynraskt, hver gang de dukker opp, om det passer til oss. De beskriver oss ikke så mye som de vurderer oss. Og vips er jeg der, ved det store spørsmålet: «Er jeg maskulin?»

Mestring
Det jeg får opp når jeg stiller det spørsmålet til meg selv er ikke en slags maskulin supermann som jeg sammenligner meg med, men en følelse: opplevelsen av å mestre noe. Jeg får bilder i hodet av verdensmestre, jublende idrettshelter, og til og med tanker om hvordan en lærling kan lære av en mester. Å mestre noe krever øvelse: øvelse både i å vurdere hva som skal gjøres og øvelse i evnen til å gjennomføre det. Det er omtrent som når jeg skal ta et straffespark i fotball. Det gjelder å ha en stille hjerne, slik at jeg kan overlate gjennomføringen av skuddet til det som er innlært i kroppen framfor det som du tenker er best der og da. De som bommer mest, er de som flykter fra tankene sine ved skynde seg å skyte. De som skårer oftest, stilner hjernen først.

Når jeg mestrer noe, forsvinner også spørsmålet om jeg er maskulin. Det er ikke viktig. Jeg er i handlingen. Jeg hører hjemme her, i dette jeg gjør. Og det spiller ingen rolle hva jeg gjør: Om jeg snekrer, skyter en elg, danser, eller raner en bank!

Skam
Det motsatte av å mestre, er for meg følelsen av skam. Følelsen av å ikke være noen. Når jeg tenker på skam, så slår det meg at det ikke kommer av å mislykkes, men av å føle at dette er ikke noen arena for meg. Skammen er ikke et resultat av noe jeg har gjort, men en trussel som henger over meg: Her vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, tenker jeg, og jeg våger ikke en gang å prøve. Jeg er ikke i stand til å se noen inn i øynene.

Vi er jo knapt i stand til å stå i følelsen av skam. Straks skyller noe annet innover oss: Tristhet, sinne, et ønske om å komme seg vekk. Jeg kan tenke at det er skamreaksjoner som skyller over gutter i et klasserom når de ikke mestrer noe. Det er som om de tenker: «Som gutt skal jeg kunne alt fra før. Og hvis jeg ikke får til noe, så er jeg ikke mann!» og øyeblikket etter hopper de ut av denne vonde følelsen og tenker: Hvorfor skal jeg lære dette? – Dette er kjedelig! – Dette gidder jeg ikke! – Hva gjør bestevennen min på? – Jeg kaster et viskelær på ham! – Skal vi stikke av?

Jeg tenker meg at dette fenomenet sitter i kroppen vår. Mange jenter kan sitte i uroen og bruke språket sitt for å kontrollere seg selv sosialt, til fornuftige tanker om situasjonen dukker opp. Gutter har ikke så lett for å gå via språket. De må ofte finne en kroppslig reaksjon på denne følelsen av å være verdt ingenting, akkurat nå, akkurat her!

(Og gutter som oppfører seg fint på skolen, har lært seg å dagdrømme: Slik kan kroppen utfolde seg i en fantasiverden uten å forstyrre klassen og irritere læreren. Jeg var en slik elev.)

Maskulin kraft


Hverken mestring eller skam er kjernen ved fenomenet maskulinitet. De er på en måte de to viktige polene på hver sin side av fenomenet. Når kroppen min lykkes med handlingene sine, hører jeg hjemme her, sier mestringen. Dette er ingen arena for meg, kroppen min må vekk, sier skammen.

Maskulinitet er knyttet til det å ha det bra her, nå, i vår egen kropp. Det er ikke formen på en kropp som gjør den maskulin, men hva den utstråler – av tilfredshet, selvsikkerhet, trygghet og åpenhet osv… Så når jeg spør meg om jeg føler meg maskulin, så spør jeg meg egentlig om hvordan jeg har det med meg selv, akkurat nå, akkurat her.

Hvis jeg ikke har det bra med meg selv, så kjenner jeg at den maskuline kraften min er svekket.

Å gjøre seg hjemme

Hva gjør vi da? Mange menn forsøker å gjenopprette denne kraften ved å gjøre mer – og kanskje like mange gir opp å gjenopprette den ved ikke å gjøre noe. Vi arbeider hardere, trener mer, vil mer – eller melder oss helt ut av det hele.

Verre er det at noen blir redd for å miste enda mer kraft. De kan begynne å reagere mot andre eller mot seg selv. Vi går til angrep på alt og alle rundt oss, er konstant irriterte, hater og ødelegger, eller går til grunne i selvforakt.

Hva burde vi gjøre? Jeg vet ikke om noen annen oppskrift enn å øve seg på å føle seg hjemme – hjemme i verden, hjemme blant andre mennesker, hjemme i egen kropp. Det krever at vi tar ansvar selv, for det er vi som må gjøre oss hjemme her.

Og siden jeg har skrevet så mye i skole i denne bloggposten: Jeg tenker at skoler også burde forsøkt å bli mer som et godt hjem, gjerne ved å bli mer oppmerksomme på hvor ofte gutter ikke føler seg hjemme der. Men her trenger skolen hjelp av oss alle, for en av grunnene til at gutter ikke føler seg hjemme der, er at de har lite trening i å gjøre seg hjemme hjemme.


Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.

Menn-i-mellom #1: Mannepils for alle!

Fint og inspirerende intervju om mannlig vennskap i Amta på fredag! Mariann Leines Dahle har møtt Jon Magnus og Dag Furuholmen som forteller om sitt lange vennskap og om hvordan de har vært til støtte for hverandre gjennom livet. Nå har de skrevet boka «Slitne sjeler – levd liv» sammen.


Venner for livet
Jeg kan ikke helt se for meg at et livslangt vennskap mellom to kvinner blir gitt samme oppmerksomhet. Tenk at det er så sjelden at det til og med fortjener en forside at to menn har vært venner for livet!?

Journalisten forteller hvordan Dag som terapeut har «møtt mange som får det vanskelig fordi de har glemt å ta vare på vennskap og et sosialt liv utenfor den innerste familieringen. Det gjelder særlig menn.»

Jeg tenkte på dette sist gang jeg var på pubben sammen med noen av mine nærmeste mannlige venner. Vi er en liten gjeng med menn, hvorav flere av oss, men ikke alle har blitt 50, og som møtes en gang i måneden og som også forsøker å inkludere nye folk. 

Hvor er småbarnsmennene?
Det var godt med liv på pubben, men det var knapt folk i 30-40-årsalderen der. Det er ikke så mange pubber her på Nesodden, så jeg tror ikke de var et annet sted heller. De var sannsynligvis hjemme. Her på denne siden av Nesodden bor vi alle sammen i en ganske svær «rekkehuslandsby.» Nesten alle sammen er tilflyttere. Det er knapt en barnløs, singel sjel her. Alle er travelt opptatte med jobb og småbarnslivet. 

Jeg husker da gjengen vår begynte å gå på pub for å møtes for ti år siden. Det var litt i protest mot at damene våre stadig møttes. Skulle vi sitte hjemme og passe barn? Og være fremmede for hverandre hver gang vi møtes til vennelagene som damene arrangerte?

Så da tok vi oss til rette, fant fram kalenderne og etablerte en fast fredag i måneden som obligatorisk mannekveld. Det var ikke minst godt å få en pustepause og en annen identitet: å få være mann med menn. Noen prøvde å kalle det for «pappapils», men det godtok vi ikke. Vi ville verken være pappaen til … eller mannen til … når vi møtte hverandre. 

De fleste menn har venner, men det er ikke alltid at de har nære venner også i nabolaget. Det gjør noe med kvaliteten ved å bo et sted, når du ikke alltid har en rolle (som pappaen til …., f.eks.), men også kan være deg sjøl!


Å være mann med menn
«Å være mann med menn» er forresten en morsom formulering. I Amta-intervjuet forteller Furuholmen at han har gått hardt ut mot at «alt det maskuline blir sett på som noe negativt.» Det er i seg selv et godt tiltak å forsøke dette, å være mann med menn, for at det positive ved det maskuline skal få tre fram midt i blant oss. Sjøl har jeg blitt mye gladere i andre mannfolk på grunn av det.

Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.