Hva vil det si å være evnerik? I Norge er dette ikke noe vi vanligvis snakker om. Vi lever i et samfunn som legger stor vekt på at vi skal være likeverdige og oppføre oss normalt. Alle skal bli gitt like sjanser til å lykkes. Er du evnerik blir du som regel bare oppfattet som heldigere enn andre. Dessuten skaper det sjelden problemer at noen er «snill og smart».

Stor kapasitet
Å være evnerik er ikke det samme som å være skikkelig glup. Det er kanskje 3 % av befolkningen som har en IQ på over 140 og kan kalles glupe. I USA har det utviklet seg en tradisjon for å se bort fra IQ og heller tenke at evnerikhet er så mye mer enn det å være glup. De regner med at hele 10 % av befolkningen kan kalles evnerike, og det betyr å være litt mer intens enn andre, litt kjappere i hodet enn andre og litt flinkere til flere ting enn andre. Evnerike har som regel erfaring med at det ikke er spesielt vanskelig å lære seg noe nytt. De har rett og slett stor kapasitet. Det er ikke sjelden at en som er evnerik både fatter matte, spiller et instrument, trener effektivt, er glad i dyr, synes andre mennesker er spennende og liker å lese.

Vanskelig balanse
En skulle tro at det derfor er fint å være evnerik. Men problemet for mange evnerike er at de skiller seg ut – og strever med å finne balansen i livet. Uten god støtte hjemmefra blir mange evnerike barn til frustrerte skoleelever som heller føler seg mislykkede enn flinke. Mange evnerike lærer seg å kamuflere at de er kjappe i oppfatningen. De lærer raskt at de kan være litt vel ivrige og raske, så det er bedre å dempe seg litt – og forsøke å være litt mer normal. Da henger kanskje andre folk med – noe som fører til at evnerike heller blir støtter og hjelpere for andre enn at de raser avgårde med sine egne idéer og prosjekter. Som voksne kan det være vanskelig å vite hva de skal satse på – det er så mye de kan gjøre og bli. Verst er det kanskje at de er så selvdrevet og har lett for å se egne løsninger på ting. I arbeidslivet skal en helst jobbe sammen. De blir dermed outsidere som ofte løser problemer i stedet for sentrale aktører som sørger for den daglige driften og at bedriften når målet sitt.

Kvinner og menn
For mange voksne kan det være en øyenåpner å prøve ut merkelappen «evnerik» på seg selv. Det har tradisjonelt vært lettere å tenke på menn som smarte. De har i noen generasjoner hatt mulighet til å bli leger, ingeniører, professorer og kunstnere. For kvinner har det ikke vært like enkelt. Fortsatt er det nok slik at ikke alle smarte kvinner blir møtt med de samme forventningene som menn møtes med – nemlig at de må bruke evnene sine. Jeg vet ikke om det finnes mer evnerike kvinner enn menn. Blant litteraturen jeg har lest om evnerikhet er kvinner i flertall som bidragsytere. Jeg liker å tenke at kvinner som ble brent som hekser kanskje bare var litt mer intense, litt kjappere i hodet og litt flinkere enn andre – og ikke minst i stand til å tro på seg selv og sine egne meninger.

En studie som er verdt å nevne når det gjelder kjønnsaspektet ved dette er Janice Witzels Lifes of successful never-married women: Myths and realities. Disse kvinnene var evnerike, lykkelige, selv-aktualiserende – og usynlige. De gjorde som de ville, engasjerte seg i arbeid som betydde mye for dem, ofte i frivilligheten eller knyttet opp til velferdstjenester. De var i stand til å sette pris på seg selv, livet og det det brakte med seg av utfordringer.

Ensomhet, utmattethet, kroppslige plager
Den store utfordringen for evnerike er at de kan mangle opplevelser av samhold. Det er lett å bli alene med livet og med alle tankene og gjøremålene og impulsene. Den uopphørlige evnen til å løse problemer kan føre til utmattethet – kanskje også utbrenthet. Mange blir mer opptatt av hva som foregår i tankene enn hva som foregår mellom mennesker. Evnerike er nyttige personer å ha rundt seg, og de kan lett «utnyttes» til å ta på seg mye arbeid. Varhet på egen kropp og kroppslige prosesser og behov kan forsvinne som en følge av dette. Det er ikke utypisk for en evnerik person å glemme å spise fordi de er oppslukte av en oppgave. Lang tids neglisjering av egne behov kan føre til en kropp og en hjerne som ikke lenger orker mer.

Livskræsj
Evnerike mennesker kommer til terapi når livet kræsjer. Det gjør det kanskje oftere for evnerike enn for andre. I USA er teoriene til psykologen Kazimierz Dabrowski blitt viktige i utdanning, coaching og terapi for evnerike. Han introduserte begrepet «positiv desintegrasjon» for å forstå evnerikes utfordringer i livet. Med dette begrepet forsøker han å si at kriser og sammenbrudd er nødvendige erfaringer for et liv i vekst. Han mente at evnerikes «indre motor» uvergelig fører til personlige kriser knyttet til at evnerike ser muligheter og idealer som det er vanskelig å realisere. Det er heller ikke sjelden med verdimessige kriser, der evnerike forsøker å finne styrke til å bryte med konvensjoner og forventninger til hva som er riktig og viktig i livet, og åndelige kriser der evnerike velger bort det «vanlige» livet for å leve mer i pakt med det de tror på.

Intensitet
I den tradisjonen jeg betrakter evnerikhet innenfor er begrepet intensitet viktig. Evnerike mennesker er våkne mennesker, de er påskrudde – og har problemer med å skru seg av. Det kan ofte være nyttig for dem å se nærmere på seg selv: Hva slags evner er det du har – og hvordan bruker du dem? Er du nå i en jobb der du kjenner på motivasjon og mening? Kjenner du på vekst eller stagnasjon? Blir du sett av andre, eller holder du på mest for deg selv? Spesielt i livskriser knyttet til studier og jobb kan dette være nyttig.

Intense barn og unge i krise kan ofte bli møtt av helsevesenet med psykologiske diagnoser som ADHD, asperger/autisme, OCD og angst. Dabrowskis teorier om kriser kan gi god støtte til å møte disse barna på en annen måte, der disse krisene ikke blir til noe de er, men noe de trenger tid og rom til å jobbe seg igjennom. Mange evnerikt barn opplever dessverre at de blir et problem for omgivelsene sine og får tanker om at det er noe galt med dem i stedet for å se evnerikheten som en gave.

For både ungdom og voksne er problemet med å skru seg av noe det er nødvendig å være oppmerksom på. For å unngå utbrenthet og utmattethet trenger evnerike å være mer bevisst på hvordan de fungerer og hvordan de kan ta vare på seg selv.

Veiledning og terapi
Jeg tilbyr veiledning til evnerike og til foreldre som har evnerike barn. Evnerike mennesker har nytte av terapi og parterapi på lik linje med andre.

Erfaringen min er at terapien får evnerike som er på vei mot utmattethet, til å vende om i tide, og at den får evnerike som allerede er utmattede eller utbrente, til å møte seg selv med mer selvomsorg og skape tid og rom rundt seg til å begynne å bygge seg opp igjen.

Jeg går med tanker om å starte med grupper der evnerike kan få møte hverandre og støtte hverandre. Si gjerne fra til meg om du er interessert i noe slikt.