Fint og inspirerende intervju om mannlig vennskap i Amta på fredag! Mariann Leines Dahle har møtt Jon Magnus og Dag Furuholmen som forteller om sitt lange vennskap og om hvordan de har vært til støtte for hverandre gjennom livet. Nå har de skrevet boka «Slitne sjeler – levd liv» sammen.

Venner for livet
Jeg kan ikke helt se for meg at et livslangt vennskap mellom to kvinner blir gitt samme oppmerksomhet. Tenk at det er så sjelden at det til og med fortjener en forside at to menn har vært venner for livet!?

Journalisten forteller hvordan Dag som terapeut har «møtt mange som får det vanskelig fordi de har glemt å ta vare på vennskap og et sosialt liv utenfor den innerste familieringen. Det gjelder særlig menn.»

Jeg tenkte på dette sist gang jeg var på pubben sammen med noen av mine nærmeste mannlige venner. Vi er en liten gjeng med menn, hvorav flere av oss, men ikke alle har blitt 50, og som møtes en gang i måneden og som også forsøker å inkludere nye folk. 

Hvor er småbarnsmennene?
Det var godt med liv på pubben, men det var knapt folk i 30-40-årsalderen der. Det er ikke så mange pubber her på Nesodden, så jeg tror ikke de var et annet sted heller. De var sannsynligvis hjemme. Her på denne siden av Nesodden bor vi alle sammen i en ganske svær «rekkehuslandsby.» Nesten alle sammen er tilflyttere. Det er knapt en barnløs, singel sjel her. Alle er travelt opptatte med jobb og småbarnslivet. 

Jeg husker da gjengen vår begynte å gå på pub for å møtes for ti år siden. Det var litt i protest mot at damene våre stadig møttes. Skulle vi sitte hjemme og passe barn? Og være fremmede for hverandre hver gang vi møtes til vennelagene som damene arrangerte?

Så da tok vi oss til rette, fant fram kalenderne og etablerte en fast fredag i måneden som obligatorisk mannekveld. Det var ikke minst godt å få en pustepause og en annen identitet: å få være mann med menn. Noen prøvde å kalle det for «pappapils», men det godtok vi ikke. Vi ville verken være pappaen til … eller mannen til … når vi møtte hverandre. 

De fleste menn har venner, men det er ikke alltid at de har nære venner også i nabolaget. Det gjør noe med kvaliteten ved å bo et sted, når du ikke alltid har en rolle (som pappaen til …., f.eks.), men også kan være deg sjøl!

Å være mann med menn
«Å være mann med menn» er forresten en morsom formulering. I Amta-intervjuet forteller Furuholmen at han har gått hardt ut mot at «alt det maskuline blir sett på som noe negativt.» Det er i seg selv et godt tiltak å forsøke dette, å være mann med menn, for at det positive ved det maskuline skal få tre fram midt i blant oss. Sjøl har jeg blitt mye gladere i andre mannfolk på grunn av det.

---

Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.