Hele kvinnedagen i går brukte jeg på å forsøke å skrive noe om maskulinitet. Det var kanskje bra at jeg ikke lyktes med det. For er det en dag kvinner ikke skal behøve å bry seg om mannens perspektiv, så er det den dagen! For meg handler kvinnedagen om å se verden med kvinnens perspektiv. Her hjemme spøkte vi med at det er kvinnedag en dag i året, mens det er manndag hver uke. Kanskje er det til og med manndag hele året?

Det er ikke lett å se verden med kvinnens perspektiv. Det er ikke bare å ta på seg et par nye briller. Det krever, tror jeg, ikke bare et nytt språk, men også et nytt forhold til hva vi bruker språket til.

Kvinnefellesskap
Som lærer har jeg sett hvor forskjellig jenter og gutter synes å lære. Gutter har sjelden noe særlig utbytte av å samarbeide med andre. Og det burde nesten være forbudt å utsette jenter for å måtte jobbe med (noen) gutter. Jeg har sett så mange frustrerte jenter i slike situasjoner. For jenter har som regel enorm nytte av å samarbeide – med en annen jente. Noe av det jeg minnes med størst glede fra tiden som ungdomsskolelærer var å se hvordan noen jenter som fikk lov til å velge sine egne samarbeidspartnere, i løpet av kort tid utviklet seg til ivrige, motiverte og krevende elever. Og med krevende mener jeg at de plutselig begynte å kreve å bli tatt på alvor. Jeg husker spesielt en jente som jeg ba om å spørre lærere etter hver innlevering: «Hva kunne jeg gjort bedre?» Det var ikke lett å holde henne nede etter det. Plutselig var hun en kraft å regne med: Jeg skal fram og jeg skal ha støtte fra deg! Og bak henne stod tre-fire venninner og passet på at hun fikk ordentlige svar.

Som Aretha Franklin synger: «Sisters are doing it for themselves!» Jeg leste nettopp også om hvor viktig slike kvinnefellesskaper var i organisasjonslivet i Norge på 70-tallet. Skulle kvinner fram, kunne de ikke støtte seg på menn. De måtte bli hverandres støttespillere.

Hva gjør vi med gutta?
Og omvendt: Hva gjør vi med gutta? Jeg har ikke mange minner om gutter som klarte å støtte hverandre faglig. Men jeg husker mange flinke, selvstendige gutter med gode evner til å tenke utenfor boksen. Og fra tida på barneskole husker jeg hodepinen rundt det å plassere gutta i klasserommet: Hvem kan de sitte sammen med? Det beste for gutta var om de satt alene, det beste for jentene at de fikk noen å snakke med! Det er helt sjukt hvor mye tid jeg brukte på å tegne klassekart og prøve ut forskjellige kombinasjoner.

At skolen er blitt en god arena for jenter, er det ikke tvil om. Men for mange gutter er det tydeligvis veien til utenforskap? «Gutter må skjerpe seg!», «Menn som faller utenfor», «Unge menn og utenforskap», «Gutter, skole og utenforskap», «Gutter, rus og utenforskap» er overskrifter jeg finner på nettet fra konferanser og lederartikler.

Hva er maskulinitet?
Kan begrepet maskulinitet belyse dette fenomenet?

Noe av det jeg liker godt med gestaltterapi er måten vi utforsker begreper på. Begreper opptrer ofte i motsetningspar: god og ond, kald og varm, feminin og maskulin? Men det er ikke sikkert at maskulin er det motsatte av feminin. I gestaltterapi er vi ikke opptatt av den «offisielle» betydningen av ord, men av hvordan ord kan romme erfaringer og måter å orientere seg i livet på.

Når jeg tenker over ordet ‘maskulin’ forsvinner ‘feminin’ i bakgrunnen, og det som trer fram er ganske snart et spørsmål. Maskulin er et adjektiv. Og som mange adjektiv angår det oss alle. God, ond, smart, omtenksom, rask, søt. Vi sjekker lynraskt, hver gang de dukker opp, om det passer til oss. De beskriver oss ikke så mye som de vurderer oss. Og vips er jeg der, ved det store spørsmålet: «Er jeg maskulin?»

Mestring
Det jeg får opp når jeg stiller det spørsmålet til meg selv er ikke en slags maskulin supermann som jeg sammenligner meg med, men en følelse: opplevelsen av å mestre noe. Jeg får bilder i hodet av verdensmestre, jublende idrettshelter, og til og med tanker om hvordan en lærling kan lære av en mester. Å mestre noe krever øvelse: øvelse både i å vurdere hva som skal gjøres og øvelse i evnen til å gjennomføre det. Det er omtrent som når jeg skal ta et straffespark i fotball. Det gjelder å ha en stille hjerne, slik at jeg kan overlate gjennomføringen av skuddet til det som er innlært i kroppen framfor det som du tenker er best der og da. De som bommer mest, er de som flykter fra tankene sine ved skynde seg å skyte. De som skårer oftest, stilner hjernen først.

Når jeg mestrer noe, forsvinner også spørsmålet om jeg er maskulin. Det er ikke viktig. Jeg er i handlingen. Jeg hører hjemme her, i dette jeg gjør. Og det spiller ingen rolle hva jeg gjør: Om jeg snekrer, skyter en elg, danser, eller raner en bank!

Skam
Det motsatte av å mestre, er for meg følelsen av skam. Følelsen av å ikke være noen. Når jeg tenker på skam, så slår det meg at det ikke kommer av å mislykkes, men av å føle at dette er ikke noen arena for meg. Skammen er ikke et resultat av noe jeg har gjort, men en trussel som henger over meg: Her vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, tenker jeg, og jeg våger ikke en gang å prøve. Jeg er ikke i stand til å se noen inn i øynene.

Vi er jo knapt i stand til å stå i følelsen av skam. Straks skyller noe annet innover oss: Tristhet, sinne, et ønske om å komme seg vekk. Jeg kan tenke at det er skamreaksjoner som skyller over gutter i et klasserom når de ikke mestrer noe. Det er som om de tenker: «Som gutt skal jeg kunne alt fra før. Og hvis jeg ikke får til noe, så er jeg ikke mann!» og øyeblikket etter hopper de ut av denne vonde følelsen og tenker: Hvorfor skal jeg lære dette? – Dette er kjedelig! – Dette gidder jeg ikke! – Hva gjør bestevennen min på? – Jeg kaster et viskelær på ham! – Skal vi stikke av?

Jeg tenker meg at dette fenomenet sitter i kroppen vår. Mange jenter kan sitte i uroen og bruke språket sitt for å kontrollere seg selv sosialt, til fornuftige tanker om situasjonen dukker opp. Gutter har ikke så lett for å gå via språket. De må ofte finne en kroppslig reaksjon på denne følelsen av å være verdt ingenting, akkurat nå, akkurat her!

(Og gutter som oppfører seg fint på skolen, har lært seg å dagdrømme: Slik kan kroppen utfolde seg i en fantasiverden uten å forstyrre klassen og irritere læreren. Jeg var en slik elev.)

Maskulin kraft

Hverken mestring eller skam er kjernen ved fenomenet maskulinitet. De er på en måte de to viktige polene på hver sin side av fenomenet. Når kroppen min lykkes med handlingene sine, hører jeg hjemme her, sier mestringen. Dette er ingen arena for meg, kroppen min må vekk, sier skammen.

Maskulinitet er knyttet til det å ha det bra her, nå, i vår egen kropp. Det er ikke formen på en kropp som gjør den maskulin, men hva den utstråler – av tilfredshet, selvsikkerhet, trygghet og åpenhet osv… Så når jeg spør meg om jeg føler meg maskulin, så spør jeg meg egentlig om hvordan jeg har det med meg selv, akkurat nå, akkurat her.

Hvis jeg ikke har det bra med meg selv, så kjenner jeg at den maskuline kraften min er svekket.

Å gjøre seg hjemme

Hva gjør vi da? Mange menn forsøker å gjenopprette denne kraften ved å gjøre mer – og kanskje like mange gir opp å gjenopprette den ved ikke å gjøre noe. Vi arbeider hardere, trener mer, vil mer – eller melder oss helt ut av det hele.

Verre er det at noen blir redd for å miste enda mer kraft. De kan begynne å reagere mot andre eller mot seg selv. Vi går til angrep på alt og alle rundt oss, er konstant irriterte, hater og ødelegger, eller går til grunne i selvforakt.

Hva burde vi gjøre? Jeg vet ikke om noen annen oppskrift enn å øve seg på å føle seg hjemme – hjemme i verden, hjemme blant andre mennesker, hjemme i egen kropp. Det krever at vi tar ansvar selv, for det er vi som må gjøre oss hjemme her.

Og siden jeg har skrevet så mye i skole i denne bloggposten: Jeg tenker at skoler også burde forsøkt å bli mer som et godt hjem, gjerne ved å bli mer oppmerksomme på hvor ofte gutter ikke føler seg hjemme der. Men her trenger skolen hjelp av oss alle, for en av grunnene til at gutter ikke føler seg hjemme der, er at de har lite trening i å gjøre seg hjemme hjemme.

Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.