Å måtte være mann
Forrige uke skrev jeg om ‘maskulin’ kraft. Da jeg skulle skrive det, merket jeg at jeg tråkket over en grense. Jeg stod litt ved denne grensa og tenkte meg om. Hvorfor var det viktig for meg å markere denne kraften som ‘maskulin’? Og måtte jeg veie det opp med å definere en ‘feminin’ kraft? Jeg håpet i stedet på at alle som leste det, kunne kjenne seg igjen i at de hadde en ‘maskulin’ kraft. 

Målet mitt med denne bloggen er å skrive om hvordan det er å måtte være mann. Innenfor gestaltterapien er det en øvelse å se nøye på slike modalverb: må – kan – vil. Vi kan si dem høyt: Jeg må være mann. Jeg kan være mann. Jeg vil være mann. Og kjenne etter hva som skjer i oss, akkurat da. 

For min egen del kjenner jeg hvor tung jeg blir av å tenke at jeg må være mann. Det er som om jeg skal leve opp til andres forventninger. 

Og jeg blir lett av å tenke at jeg kan være mann. Da ser jeg for meg at jeg kan så mye annet også. Til og med at jeg ikke trenger å være mann. I starten av uka hørte jeg på en podcast der kollegaen min, Leolinda Haugland, i en samtale med Anne Øfsti, fortalte om hvordan hen som ikke-binær nå ikke lenger følte ubehaget ved å måtte sammenligne seg med kvinnene hun treffer. Det høres befriende ut.

Og jeg blir inspirert av å tenke at jeg vil være mann. Det får meg til å tenke at det finnes kreative måter å være mann på, og at akkurat min måte å improvisere fram mannsrollen på, er bra nok. 

I dag har jeg lyst til å skrive litt kreativt om ‘maskulin’ skam! For jeg tror det bor mye fint i skam, og mye fælt! Som med så mye annet handler det om hvordan vi tar det. Og om hvordan vi gir rom for det, hos oss selv og hos andre. 

4 fluktveier fra skammen
Vi kan nemlig ikke flykte fra skammen. Skam påvirker oss alle! Eller det er jo det som er det typiske med skam: Det er mulig å flykte fra den! Den jeg vet av som har jobbet mest med skam er psykologen Donald Nathanson og han har utviklet noe han kaller skam-kompasset, som viser de 4 retningene vi flykter fra skammen: 

Vi kan trekke oss unna, inn i oss selv, eller bak en dør, og slik slipper vi unna ikke bare alle de potensielle blikkene fra de andre, men også fra samspillet med andre. 

Hvis en ikke er komfortabel med å være alene, søker vi heller mot andre, men sørger for å gjøre oss mindre: vi skryter av dem og snakker oss selv ned – «ikke gå fra meg, jeg kan gjøre alt for deg!» og søker slik etter beskyttelse.

Vi kan også unngå søkelyset på at «jeg er feil» ved å holde fast ved noe annet, så vi slipper å kjenne på følelsen. Noen velger rusen, for alkohol drukner følelsen og kokain f.eks. gjør oss usårlige for den. Andre mer naturlige varianter av å se en annen vei og kjenne på usårlighet er å trene hardt, jobbe hardt, eller fokusere på kropp og utseende og bli perfekt. 

Den fjerde måten vi unngår søkelyset på, er ved å vende det mot noen andre. Vi hevder oss over andre, snakker dem ned, irriterer dem, terger dem, mobber og er ekle. Når de får det verre enn oss, får vi det bedre! 

Ubehagelig skam
Hos Nathanson er skammen det motsatte av det jeg beskrev i forrige innlegg som den maskuline kraften: evnen til å mestre noe. Skam er å bli klar over at du akkurat nå mislykkes i noe, og redselen for at andre også oppdager det. Skammen er som en lyskaster som vender seg mot oss! Ikke rart at vi flykter. 

Det er altså ikke nødvendigvis skammen som er fæl, men flukten vår fra den: Isolasjon, mindreverdsfølelse, alkoholisme, kroppsfokus, prestasjonsjag, psykisk vold og mobbing!

Problemet med skam er at den er så ubehagelig, og dermed gjør vi den flyktig. 

Nathanson sier at alternativet til å flykte er å se etter hva det er jeg gjør feil og forsøke å endre meg. Det høres ikke enkelt ut! Og som Nathanson sier: Vi gjør ikke det særlig ofte, fordi det gjør vondt! Sjøl tenker jeg at dette krever mye modenhet, og hva gjør vi med all den skammen som treffer oss lenge før vi er modne? Og som bare gir oss mye trening i å flykte fra den?

Sett på den måten er skam forferdelig. Skam går i arv. Flukten fra skam går sannsynligvis også i arv. Det kan virke som en ubrytelig sirkel.

Det er ingen tvil om at det å bruke skamming som metode, f.eks. i oppdragelse og opplæring, ikke lenger kan forsvares. Det eneste man oppnår med det, er å trene barn i å flykte fra seg selv og samspillet med omgivelsene sine. 

Du kan ikke flykte fra skammen, bare fra livet
I gestaltterapien finnes det tilnærminger til skam som er mer positive. Vår definisjon av skam er følelsen av å miste kontakten med seg selv og omgivelsene.

Når du har denne følelsen, er du helt alene i verden; du klarer ikke å ta vare på deg selv; du føler deg feil; og du er reaktiv. Du er som lammet. For å komme i bevegelse må du gå i en av de fire retningene Nathanson har tegnet opp: Isolasjon, beskyttelse, prestasjon eller negativ aggresjon.

Men du kan også gjøre noe annet, nemlig å snakke. Du kan snakke med deg selv, og du kan snakke med andre. For skammen gjør også fire andre retninger tydelig for oss: 1) vi må leve med oss selv; 2) vi trenger å være med andre; 3) Vi trenger bekreftelser; og 4) Vi trenger glede, det vil si opplevelser med andre der vi føler aktivt samspill og at vi blir forstått. 

Av og til kan dette være helt forferdelig å tenke på. At vi er nødt til å leve med oss selv, er jo vanskelig nok i seg selv, men at vi også må leve med andre, og ikke minst innrømme at vi trenger så mye fra hverandre – det er ikke til å holde ut! 

Så når vi flykter, flykter vi ikke egentlig fra skammen, men fra livet. Og om vi har vært uheldige og måttet flykte fra skammen hele livet, så er det dessverre et miserabelt liv som trer fram for oss. Det er ikke rart at søkelyset på oss selv er ubehagelig.  

Mannsrollen synes dessverre som skapt for flukt: Jeg står godt alene! Jeg trenger ingen andre! Jeg er sterk og gjør mitt beste! Jeg lar ikke hat og negativitet styre meg! 

Heldig er den, som bryter sirkelen.

Intimitet 
Kan vi fortelle om skammen og flukten fra skammen? Hvis vi kan veve disse sammenhengene sammen, enten når vi står midt i dem, eller mer sannsynlig litt senere, eller kanskje noen år senere, eller i alle fall før vi dør, så hjelper det oss å innse hva som er viktig – men også forferdelig vanskelig – for oss. 

Intimitet, kaller gestaltterapien dette: å veve sammen vår egen indre samtale med oss selv i samtalen med en annen. Den indre samtalen er avhengig av skammen for å komme i gang, og den er avhengig av et annet menneske for å utvikle seg til noe du kan støtte deg til. Det er skummelt å åpne opp for intimitet, for det er jo det samme som å rette søkelyset på oss selv. Skammen truer, og fluktmulighetene åpner seg i alle fire retninger! 

Merkelig nok går det ofte bra hvis du bare våger deg utpå: Det finnes ingen mennesker som ikke trenger mennesker. Det finnes ingen som er helt usårlig. Og jeg tror heller ikke at det finnes noen som ikke har måttet flykte. Det finnes bare folk som har vært mer eller mindre heldige med flukten sin.

Kanskje en av dere som leser dette, stopper opp akkurat nå og tenker: Hvem kan jeg snakke med om hvordan jeg flykter fra kontakten med andre? Ja, hvem er du klar for å bli litt mer intim med? Er du heldig, har du venn som kan bli en enda bedre venn.

Eller kanskje du er en forelder eller en lærer eller en som bare er glad i en som du tenker på flykter fra skammen sin. Kan du kanskje være en som lytter? Men det er ikke lett: Først må dere nok snakke om og godta flukten. Så gjelder det å forstå flukten og nødvendigheten av den. Og til slutt kan det kanskje være mulig å snakke om skammen over å være menneskelig og stadig flykte selv om en har behov for andre i livet sitt. Og akkurat da vil nok dette behovet oppleves som oppfylt og tåle søkelyset.

Veien ut av skammen er inn i skammen, men via omveien om flukten fra skammen.

Om du ble nysgjerrig på Donald Nathanson, kan du lese et kort intervju med ham her.

Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn (og andre) som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.