Gråt
I dag måtte jeg gi meg tid til å hulke-gråte litt. Jeg blir stadig bedre til å gråte, selv om jeg fortsatt tar meg i å ville stenge ned og holde igjen.

Jeg får lett tårer i øynene og har lenge godtatt det. I alle fall etter at jeg ble 45! Jeg sier til meg selv at nå skjer det noe viktig. Nå er det noe som skjer rundt meg som jeg må åpne meg helt for. 

Jeg har blitt glad i disse tårene, for det gir meg håp om at jeg kan være en bro. Det kan føles som om det er det som skjer, når jeg får tårer i øynene sammen med en annen. 

Jeg husker en ungdomsskoleelev som ikke klarte å sette et eneste ord på hvordan hun hadde det. Alt hun klarte var å være sammen med meg og høre på meg. Jeg forsøkte å tune meg inn på henne. Jeg forsøkte å finne ord som kunne nå henne. Jeg forsøkte å beskrive hvordan livet kunne oppleves. Hva jeg hadde sett skjedde på skolen, og hva jeg hadde tenkt og følt. Hver gang ordene traff, forandret atmosfæren i rommet seg. Etter hvert begynte tårene mine å komme, og jeg lot dem bare komme. De var viktigere enn ordene mine. Og da de kom, føltes det som om vi ikke bare snakket sammen, men som om vi møttes et sted. Omtrent som på en bro. Fra hver vår side av verden.

Skam trenger tårer
Tårer sier: Jeg er her for deg. De kommuniserer at dette ikke er noe jeg bare sier, for se hva du gjør med meg – jeg bryr meg om deg. Jeg bruker ikke øynene mine lenger for å se på deg (og dømme deg, som det er lett å tenke når en lærer snakker med deg), men åpner meg helt for deg.

Skam trenger tårer, ikke bare hos den som skammer seg, men kanskje enda mer hos den som tar i mot den som skammer seg. Den som kommer seg, er redd for andres øyne. Tårene vår gir øyene våre får en annen funksjon. De ser ikke lenger, de vurderer ikke og dømmer ikke lenger. De omfavner: Jeg bryr meg om deg. Jeg liker å si at vi ikke har øyne for å se, men for å gråte. Den som skammer seg, skammer seg ikke lenger når han blir møtt med tårer i øynene. 

Følelser
Når jeg har undervist om følelser har jeg vært opptatt av å få folk til å skjønne at følelser er et apparat vi har for å fortelle oss hvordan vi har det, akkurat nå, i denne situasjonen du er i. Det er ikke så rart at vi ikke vil vise følelsene våre alltid, for det kan føles som om det står mye på spill. Det å vise følelser kan ikke minst være skrekkelig skamfullt. Ikke bare tiltrekker det seg oppmerksomhet, men det er også vårt tydeligste tegn til omgivelsene om at vi trenger noe.

Sinne
På skolen er det lett å legge merke til hvordan noen elever blir sinte og andre elever i stedet for å gi dem dette «noe», synes det er gøy at de blir sinte, og derfor erter dem for det, slik at den sinte eleven bare blir enda sintere. For den stakkars eleven er det ofte ikke noe annet å gjøre enn å lære seg å holde sinnet inne, for de vil aldri få det de trenger av disse omgivelsene. Det eneste de ellers oppnår, er at de blir den eleven alle er redde for, fordi de slår. Kanskje må til og med foreldrene deres få vite det, enda en gang! Jeg liker sinte elever. De er på en måte enkle å ha med å gjøre, for det er så tydelig at de trenger en som bryr seg om hvordan de har det. Da er det vanskeligere med dem som har lært seg å stenge av følelsene.

Å lære seg følelser
I det siste har jeg tenkt at jeg har unngått å snakke om noe viktig når det gjelder følelser. En ting er at det er viktig å tillate seg følelser fordi det gir deg informasjon om deg selv.

En annen ting, som jeg bare snakker med voksne om, er at alle må lære seg, helst av foreldrene sine, å skille mellom følelser og sette navn på dem. «Jeg ser at du er lei deg.» «Jeg ser at du er sint.» For følelser oppleves ikke først og fremst som fornuftig informasjon, men som noe som overmanner oss og eksponerer oss og gjør oss sårbare og nakne.

Det tredje kroppen vår må lære seg, er at det er trygt å vise følelser. At når du gjør det, så blir du lyttet til og tatt vare på. I en ideell verden, i alle fall… der følelser har mer status enn de har i den vi lever i. For dessverre, vi kan ikke bestemme oss for at det er trygt å vise følelser. Vi er helt overgitt omgivelsene på det området.  

Ja, for det kan jeg jo merke: Nå som jeg skriver dette, at det bare å skrive om følelser er litt skamfullt. Og at jeg blir opptatt av hvordan det blir tatt i mot. At det er litt rart, og kanskje unødvendig. Hadde ikke alt vært mye enklere om vi slapp å bry oss om følelser?

Gutten i oss
Jeg skriver også mye om skole i denne bloggen, og ikke om voksenverdenen. Jeg tror jeg gjør det fordi det er i oppveksten vi har lært oss vår måte å håndtere skam og følelser på. I enhver mann bor det også en gutt.

Det fineste ved følelser
Det jeg har unngått å snakke om er det fjerde momentet ved følelser. Det er det fineste og overskridende ved følelser: Noen få ganger opplever jeg at det ikke bare er trygt å gi uttrykk for følelsene mine, men at omgivelsene mine også kommer meg i møte i form av følelser. At ditt utrykk for følelse får svar i mitt forsøk på å uttrykke min følelse som får svar i ditt forsøk på uttrykke din følelse osv. Og hele tiden føles det trygt!

Når vi ser bort fra denne siden ved følelser, snakker vi om følelser som om det gjelder å bli forstått. Men når vi opplever dette oppleves det som noe enda viktigere. Det er som en omfavnelse inni en omfavnelse inni en omfavnelse. Det er en merkelig tilstand å være i, i alle fall for en mann i vår kultur.

Far & datter
Ja, dette var en lang innledning før jeg kan fortelle om hva som gjorde meg så hulkete i dag. Det var i grunnen tre inntrykk som kom tett i tett. Først leste i The Guardian om en russisk far som nå har blitt satt i fengsel fordi datteren hans ble tatt i å tegne anti-krig og pro-ukrainske tegninger på skolen. Myndighetene har tatt datteren fra familien, og akkurat nå vet ingen hvor hun er. Artikkelen slutter slik:

«The Kremlin spokesperson, Dmitry Peskov, on Wednesday defended the sentencing of Moskalyov, describing the father’s parenting as “deplorable”. But in a letter published on social media Maria called her father “the bravest person in the world”.“I love you very much and know that you are not guilty of anything,” the letter read. “Everything will be OK and we will be together. You are my hero,” it added.»

Barn i kjellere
I samme avis leste jeg også om barn ved krigsfronten i Ukraina som har oppholdt seg i kjellere hele vinteren og ikke sett dagslys siden september. Foreldrene deres har vært paralyserte – redde og usikre, ute av stand til å gi barna sine håp. Jeg klarte knapt å se for meg disse barna.

Navalnyj og russerne
Det som utløste hulkingen var jeg så ferdig den Oscar-vinnende dokumentaren Navalny.

De siste ti minuttene viser hvilket symbol den nå fengslede Navalnyj er for russerne. Først ser vi mengden av mennesker som møter opp for å ta i mot ham på flyplassen. Han er på vei hjem fra rekonvalesensen i Tyskland etter at han ble forgiftet av myndighetene i Russland. Han vet at han vender hjem til mer forfølgelse. Han sier at han ikke er redd og ber også støttespillerne sine i Russland om ikke å være redde. På flyplassen bærer politiet bort den ene tilhengeren etter den andre. Flyet lander aldri på denne flyplassen, men blir dirigert bort til en annen, der Navalnyj blir møtt av politi og ført bort.

Så får vi se mange tusen mennesker protestere i gatene med rop om at Navalnyj må frigis. Helt til slutt i filmen holder Navalnyj en appell, som han spilte inn før han dro tilbake til Russland. Der sier han: «Om jeg dør av behandlingen jeg får av myndighetene, så ber jeg dere om ikke å gi opp. Om de dreper meg, er det et tegn på hvor sterke vi er. Vi må ikke glemme styrken vår. Den eneste måten ondskapen kan lykkes på, er om gode mennesker ikke handler. Så gjør ikke ikke noe!»

Vår verden
Det er selvsagt forferdelig det Putins styrker gjør i Ukraina. Det er også forferdelig det Putin gjør i Russland. Det ligner på terroren Hitler satte i gang i Tyskland etter at han kom til makten i 1933. De som kan, flykter derfra. De som blir igjen, terroriseres. Godhet blir uryddet. Frykt og elendighet råder. 

Dette lever vi med. Jeg tror at hulkinga mi i dag, skyldtes at jeg endelig var i stand til å ta det innover meg. I over et år har jeg holdt pusten. Jeg har fulgt med, men holdt det på avstand. Jeg innså plutselig i dag at verdenssituasjonen får meg til å hulke.

---

Om meg og denne bloggen
Jeg er gestaltterapeut på Nesodden og ved Akersgata Gestalt i Oslo. Du kan lese mer om praksisen min her.

Jeg har tenkt å skrive jevnlig om det å det å være mann. Det gjør jeg av to grunner: Jeg tror vi menn har det ganske bra i Norge, men vi er ikke så veldig bevisst på mulighetene våre. Jeg vil gjerne skrive litt om hvordan vi som menn kan leve mindre ensomt og få mer ut av samværet med andre. Jeg skriver også for å formidle at jeg i praksisen min som psykoterapeut gjerne tar i mot menn (og andre) som trenger noen å snakke med. Hvis du har lyst til å prøve en time, kan du bestille en gratis forhåndssamtale her.